Midt på Oslovinteren, en kald februarkveld i 2011, fikk vinter være vinter, snø være snø, og kulde være kaldt, for kveldens Smiles var viet til en varm spansk aften i tapaens verden.
Dig in!
Et spartansk lokale på øvre Vål'enga fungerte som bodega for anledningen. Ved ankomst ble det servert cava-aperitif, og rundt om i lokalet surret det allerede av tillærte spanske turistgloser som "Que pasa?" og "Quanta costa cerveza?" (Muy comprensible, cuando el espanol es el segundo idioma de communicacion internacional).
I Miles er man slett ikke ukjent med skinker, det vet alle som har besøkt standen på Javazone. På forhånd var det annonsert i invitasjonen at Juan Serrano skulle være aftenens vert og servere serranoskinke. Serranoskinke servert av senor Serrano ("liksom")! Det virket for utrolig til å være sant("asså!"). For det kunne vel ikke være selveste Juan Serrano, den store flamencomesteren? Det viste seg da selvfølgelig heller ikke å stemme. Den svarte griselabben på skinka vi ble servert, røpet med all tydelighet at dette var da aldeles ikke noen serranoskinke. Men det var noe enda bedre: Det var selveste helligdommen innen skinkenes verden, den sagnomsuste pata negra, også kjent som Jamon Iberico. Juan Serrano derimot viste seg være "el verdado negocio" (dvs "the real deal"). Logisk nok: Norsk kvinne møter spansk sjarmør -> Juan Per Lund Serrano fra Stovner -> serranoskinker -> Serrano's Bodega -> Miles Bodega. Elementært, Dr. Watson.
Så var det tid for å trekke inn til spiserommet, hvor det var dekket opp til stor tapasmiddag. Ved bordsettingen ble det avlevert flere rørende, og samstemte repetisjoner av bursdagssangen. Peder var månedenes helt, og ble belønnet med "Det lille ekstra". Bragden var ikke mindre enn å (bokstavelig talt) ha reddet livet til en av sine prosjektkolleger med en improvisert Heimlich-manøver. Snakk om å gi nye perspektiver til Miles-verdigrunnlaget om å ta vare på kundene!
Tore Aspås fra Ekebergrestauranten hadde kjøkkentjeneste med ansvar for servering av varme tapasretter. Senor Serrano fortalte innimellom tapasrettene engasjert om tapasens utvikling, med fokus på den originale tapasen (ost, pølse, skinke, oliven og mandler). For uinvidde kommer ordet tapas av det spanske ordet tapar, som betyr "å dekke til", med det tilhørende substantivet una tapa som betyr "et lokk". Serrano stilte også opp med tapasretter fra egen bodega, for å illustrere historiene. Vinen var selvsagt også spansk, må vite.
Timene gikk med stadig påfyll av retter fra kjøkkenet, sosialisering og hyggelig prat. For matinteresserte Milesere, dvs alle tilstedeværende, holdt Tore også en demonstrasjon på kjøkkenet. Her lærte vi hvordan du kan lage blant annet risotto og aioli (utelukkende basert på olje, uten egg). Lærdommen av å lage aioli på den måten var at det bør man helst unngå, da kun en dråpe olje for mye fører til at hele aiolien ramler sammen, og du må tilkalle en chef for å redde aiolien fra totalhavari.
Til slutt var kvelden over, og det var tilbake ut i vinterkulda.
Av: El caballero exigente Quetil-Quijote de la Larvik
Epilog: Hva skjedde med grisen? Rent bortsett fra at den allerede hadde vært død i lengre tid, og blitt til en velsmakende skinke, så forlot restene av pata negraen bodegaen i ly av kveldsmørket. I dagene etter versjerte rykter, sågår med fotobevis, om at den var observert på ulike konsulentarbeidsplasser i Oslo-området. Men plutselig slutter alle spor.
Skriv ut
Tvitre
Bokmerk
På tapas bravo
